I dag har Dagsavisen publisert et debattinnlegg jeg har skrevet om dyrevelferdsproblemene i griseindustrien.
Grisenes frustrasjon over det dårlige levemiljøet fører til tvangsatferd som biting på hverandres haler, tygging på bingeinventar, eller overdreven drikking av vann. Mens slaktegrisene tygger seg gjennom lidelsen sin, behandles purkene som fødemaskiner som er avlet til å produsere unaturlig mange grisunger mens de må ligge på hardt underlag. Bare 5 uker etter at purkene fødte sitt forrige kull, må hun gå gravid på nytt.
Innlegget kommer i kjølvannet av de nye avsløringene om systematiske lovbrudd i norsk griseindustri. Jeg stiller blant annet spørsmål ved om vi burde være overrasket, ettersom lovbruddene vi ser er symptomer på en industri der dyrene presses hardt for å produsere mest mulig kjøtt til lavest mulig kostnad. Regelverket er i seg selv svakt og faglig utdatert, og ivaretar ikke grisenes artstypiske behov.
Det vi får se igjen og igjen er nemlig en konsekvens av et altfor svakt regelverk og at grisekjøtt skal masseproduseres til billigst mulig pris. Det er naivt å tro at dyrevelferden ikke blir elendig når dyrene må presses for å holde kostnadene nede. Ofte med lovens velsignelse. En gris på 100 kilo har bare krav på under 1 kvadratmeter med plass, og bare 1 % av norske griser får være ute. Jeg har opplevd at mange ikke klarer å tro på dette tallet fordi det bryter sånn med det glansbildet vi blir presentert for i reklamefilmene til Gilde.